Mercyline er en av kvinnene som har fått lån til å starte bedrift. Hun valgte å selge frukt og grønnsaker. Butikken er et lite skur som hun kan sitte i. Hun står opp rundt 04.30, lager frokost, og så vekker hun barna. Frokost er ikke et par brødskiver. Hun må få laget varme, og så koke grøt eller noe annet. Når barna så er sendt på skolen kan hun begynne dagens arbeid. Først må hun dra til et stort marked for å kjøpe det hun trenger. Så kan salget begynne. Hun er et arbeidsjern, og det går bra for henne.
Kjære alle sammen. 15. April har vi vært i Mokouiet, en plass i nærheten av Kitale, nordvest for Nairobi. Der har vi besøkt nesten alle vi støtter. For meg er det godt at folk som er med å støtter får høre historier om hva støtten har gjort. Noen har vært nedtrykt, tynn og svak, men nå sterk og ved godt mot. Barn som går på skole. En sa “nå slipper jeg å kjenne på stresset på å ikke vite om jeg klarer å skaffe mat i dag.” Vi har spurt flere, og alle sier at støtten gir dem et liv, der de har stabilt med mat.
Florence sitt barnebarn
Florence skal få nytt kjøkken. Ingen som er uenig?
Trivelig og besøke de vi støtter. Christina og Daniel. Bjørn i bakgrunnen
Barna synes det var stas med besøk
Hjemme hos Joshua og Mary
Bjørn deler ut godteri til barna
Glade Josefine og vår mann John kariuki
Foreldrene til Joshua. Mor 94 år og far 101 år. De blir tatt vare på, sammen med 9 barn og barnebarn
I Korogocho er det mange barn som har det tøft. En som har gjort noe med det er Ann. Hun kommer fra en slum, som hun bor i, og drar til Korogocho fem dager i uka og gir de mat og kjærlighet. Hun leier tre rom. To til oppholdsrom og et rom for å lage mat. Det bor mellom 1 og 1.2 mill. Mennesker i denne slummen. Da vi kom inn til Ann og barna var det bare å ta av seg hatten. Hun bruker all sin tid på barna. Det hun gjør for barna, gir dem trygghet. Noen av barna har alkoholikere til foreldre. Noen mødre selger seg på lokale barer. En unge ble levert av en alkoholpåvirket bestemor.
Vi fikk en liten omvisning rundt der Ann har barna. To bodyguarder gikk med oss rundt . Det var nok like greit. Childrens needs betaler husleien og litt mat for de. Tusen takk for støtten du har gitt. Tusen takk også til deg som har gitt fine klær til oss. Ps: Det var en varm dag for oss nordboere. Brukte to timer tilbake, satt i kø og det var opp i 58 grader i sola.
Varm dag
Gåtur i Korogocho
Dame som selger små fisk. Røkt,holder flere måneder
Rom for å vaske seg i
Slik bor mange
Et bilde sier mer enn tusen ord ❤
Frokost intas
Ann lager frokost. Grøt
Tror Bjørn og Elly syntes det var en stor opplevelse
Først må vi få ønske dere alle et riktig godt nyttår.
Dette som vi nå skriver er det som har hendt etter vi la ut sist, 30. April. Jeg må si at 2018 har vært et veldig bra år for alle de som blir støttet, og de som hjelper. Arbeidet som er gjort, er gjort med dine midler. Vi har ført over 340 000 NOK til Kenya, og 22 000 til Israel.
Elisabeth, Virginia, Steven, Peter og Francis
Vi startet med å bygge et hus til enka Virginia og hennes fire barn. De hadde det så dårlig at de ble mobbet av andre i slummen. Det gamle dårlige huset stod så lavt i terrenget, at vann kom inn når det regnet. De hadde heller ikke nok plass for senger. På det nye huset ble det bygget en mur for løfte huset opp i terrenget. Det ble støpt gulv, og vann trenger ikke inn. Virginia har også fått nytt toalett, med nytt rom der de kan vaske seg. Gulvet på det gamle toalettet var helt oppråtnet, og det var stor fare for å ramle i gjennom, å havne i 3-4 kubikk kloakk.
Marys hus
Koser seg i nyhuset
Et par måneder etterpå bygget vi hus til Mary. Det gamle huset var veldig dårlig, det luktet mugg når vi kom inn, på grunn av konstant fuktig grunn. Platene var opprustet. De fikk samme type toalett som Virginia. Hvis du prøver å sette deg inn i deres situasjon, kan du tenke deg hvor takknemlige de ble.
Det gamle toalettet til Mary
Det nye
Vi driver hjelpearbeidet for å løfte mennesker ut av en håpløs situasjon. Mange har kommet å bedt om hjelp, og har fått det. I August kom en gutt på 6 år. Han heter Justin, og bor sammen med sine søstre. Foreldrene døde da han var 3 år. Han ba pent om hjelp. Nå tar vi vare på, og hjelper den lille familien med mat, hus og skole.
Justin
Joseph
Joseph er et annet tilfelle, han er 81 år, har veldig dårlig syn, og ligger på en sofa i et hus som noen barnebarn bor i. Han eier ingenting. Han kom også til John Kariuki, vår mann i Dandora og ba om hjelp. Vi støtter ham nå vær månde. Vi tok han med til en øyelege. Han har en øyesykdom som vil gjøre han blind. Vi håper å få mulighet til å hjelpe han.
Ellers har det blitt ganske mange som vi hjelper fast. Ca 150 stk. Noe som er veldig viktig for alle barn, er skolegang og utdannelse. Vi vil bruke mye ressurser for å klare det. Som jeg har skrevet mange ganger, er skolegangen gratis, men foreldrene må skaffe skoleuniformer, bøker og penger til andre ting i skolesammenheng.
Rina fikk lyst til å hjelpe med skaffe penger til skoleuniform. Hun startet en innsamlingsaksjon, og fikk inn penger til 13 uniformer.
Å hjelpe foreldreløse slumbarn ut av elendigheten er vanskelig. De har vansker for å innrette seg etter vanlige lover å regler i samfunnet. De tar seg til rette, raner, stjeler og har liten respekt for andre. Vi fikk tips om en dame som har gjort noe enestående. Denne damen hentet ut til sammen 30 barn, fra en slum som heter Korogocho. Disse barna levde et hårdt liv. Noen av disse barna hadde ikke foreldre, andre hadde alkoholiserte foreldre, og noen foreldre brydde seg ikke. Da vi kom dit ble vi møtt av gode fine barn, som har fått et trygt hjem hos Nancy. Barna hadde for det meste levd på avfall da de bodde i slummen. Da de kom til Nancy ble de vasket, og fikk ordentlig mat. De tålte ikke å begynne å spise vanlig mat, og flere av barna havnet på sykehus. Jeg var på besøk der sammen med John Kariuki og Bjørn Agnar Ravatsås fra Mosjøen. Nancy leide en klynge av små hus. Der sov de, jenter og gutter hver for seg. De spiste, lekte og lærte. Hun strevde for å få endene til å møtes. Hun gikk rundt i forskjellige menigheter og kirker for å be om hjelp. Nå får de en sum penger fra oss hver måned. John ser om det er andre ting vi kan hjelpe til med. Vi er seks stykker som drar til Kenya i April, da besøker vi de, og blir sannsynligvis å øke støtten.
Bjørn Agnar, Janet og Nancy
Nesten alle barna, 4 til 14 år
Stas for barna å få besøk
Det yngste barnet
Ellers er det mye som skjer, ikke plass til alt. Støttepartnerne som blir med til Kenya får se arbeidet de bidrar til. Da får de også komme hjem å hilse på de som de ser på hjemmesiden og Facebook.
Mercyline passer en nabounge
Mercyline er en fantastisk dame som jeg beundrer. Hun har fem barn, og ble bedt om å ta 10 barn til seg. De folkene som lovet å hjelpe henne trakk seg ut, og hun fikk ansvaret alene. Da vi kom til Dandora tok vi denne familien til oss. Så skjedde det, tre barn ble funnet forlatt på en øde plass. De var satt der av sine foreldre. Vet ikke hvorfor. Da Mercyline fikk høre om det kontaktet hun politiet. De spurte om hun kunne ta seg av barna. Sånn ble det. Foreldrene ble funnet og tatt av politiet.
Det er flere familier som har kommet til, og vi hjelper ettersom midlene kommer inn.
Barn og barnebarn av Mary, og vår mann John Kariuki ved siden av det gamle huset til Mary
Kjære alle sammen i Norge og Sverige som støtter hver måned, og til dere som dere som bruker Vipps, tusen takk for at du bryr deg, og at du er med. Dere bedriftsledere, tusen takk for de fine gavene Childrens Needs har fått i 2018. Faste inntekter går for det meste til de vi støtter fast. Gaver fra fra firma går for det meste til å bygge hus og toaletter, også å kjøpe inn senger og madrasser.
Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år sammen med dere.
Jeg har nå lagt ut mye av arbeidet vårt på Facebook. Dette jeg skriver her, er mest til de som ikke har det.
Vi kom hjem fra turen 5. april. Jeg har en veldig god følelse, og synes vi er kommet nær de menneskene vi jobber med. (Har lyst til å tro at det har med tillitt å gjøre).
Vi kom til Nairobi sent søndag 25. mars. Wilfred Nyongesa stod klar på flyplassen for å ta imot oss. (kjentes trygt og godt).
Etter avtale med John Kariuki, var vi noen dager i Dandora for å hilse på noen venner, og følge opp arbeidet der. Det var stor glede da vi kom. Toril hadde pakket ned klær på forhånd til den enkelte familie. De meste av klærne vi har fått, er gitt av Franza og Hammer, som er klesbutikker i Mosjøen. Vi er veldig takknemlige for den store gaven. Man blir glad når man hører at hjelpen de får utgjør en forskjell. Fint å se at en pose eller to med klær kan gjøre noen så glad.
Jeg, Leif-Åge, hadde med meg vaffeljern, gitt av Power, i Mosjøen. Da ble det steking av vafler, og vi koset oss masse.
Underviser i vaffelsteking
John følger nøye med
Vi var også på en skole i Dandora, som drives av noen som er veldig engasjerte for barna. De får statsstøtte, men mye er frivillig arbeid. Lærerne får ikke betalt, slik som på skolene i resten av landet. Lønna er lav, men lærerne føler et spesielt ansvar for disse barna.
Toril og skolebarna
Gladjenta Elisabeth
Barna ropte “selfie! selfie!”
Vi besøkte Mercyline, og så til hva som hadde hendt siden januar. Støtten hadde gitt familien en stabil matsituasjon, og hun viser stor glede og tilfredshet over dette. Før hadde de flere senger uten madrasser. Vi bestilte to køyesenger, pluss madrasser til alle sengene, og to klesskap.
En glad Mercyline
Ny køyeseng
Nye madrasser
Så var vi hos Virginia, en enke som har en jente, og tre gutter. Hun har et veldig enkelt hus, ikke sengeplass til alle. Toalettet var i elendig forfatning. Katastrofalt. Råttent tregulv og forfallent. (Det er barn som har druknet i slike do før).
Det galme råtne toalettet
Det nye toalettet
Det ble satt i gang strakstiltak. John Kariuki fikk tak i et firma til å bygge nytt. Gulvet ble av betong, pluss et ekstra rom for vaske seg i. Da vi kom tilbake fra Kitale var alt ferdig – fantastisk. Mange glade unge gutter fikk være med på jobben, ved å bære sand og diverse.
Barna ønsker å tjene noen shilling
“Ta bilde av meg!” 🙂
Da vi kjørte fra Dandora til Nairobi, kjørte vi gjennom et område der jeg normalt ikke ville gått, på grunn av mye gjengkriminalitet. Det var varmt, så jeg satt med bilvinduet oppe. (det skal man ikke gjøre der). Plutselig var det noen som slo hardt i bilens høyre side. Jeg lente meg over på høyre side, og da hadde jeg plutselig overkroppen til en mann inne på min side, som tok telefonen min. Jeg rev av meg beltet, og sprang etter han. Jeg nådde han selvfølgelige ikke igjen. Det var kjempedumt. Alt av bilder, eposter og alle kontakter forsvant. Huff. Vi måtte anmelde det, og kjøpe ny telefon. Deretter måtte vi ta mange nye bilder.
På torsdag var vi på flyplassen og hentet Stefan Ahlgren. Han og kona Eva-Lott er med å støtter Childrens Needs. Han ville gjerne se hvordan vi arbeider.
Vi startet mot Kitale fredag morgen. Turen gikk greit, men Stefan på sin første tur til Kenya, fikk mange inntrykk. Vi kom til hotellet i Kitale og sjekket inn. Vi ble ført ned i en kjeller med mye mugglukt. Vel inne på rommet pakket vi ut litt klær. Så plutselig hørte vi skarpe høye lyder. (veldig høye). Jeg lette gjennom rommet og badet med lykt uten å finne noe. Jeg hentet en hyggelig ung mann fra resepsjonen. Han fant fort ut at lyden kom fra senga. Han prøvde med forskjellige knep for å få dyret ut, men det gikk ikke så bra. Så var det bare å vente i håp om at det ville komme fram. Til slutt kom det, men da var det livet slutt. Av forskjellige årsaker byttet vi hotell dagen etter.
Slik kan det være i Afrika…
Wilfred kom å hentet oss, for vi hadde planlagt å besøke de vi støtter i bushen. Florence, Janet, Fibi og Prisca var ikke hjemme, men Josefine var heldigvis hjemme. Hun som ikke smilte i begynnelsen var nå veldig glad, og viser stor takknemlighet for støtten hun får. Livet har blitt så mye bedre. Senger og madrasser har vi kjøpt tidligere, så nå sover de godt.
Josefine, så glad!
På slutten av dagen besøkte vi Joshua og Mary. Mary møter oss som om hun hadde vunnet i lotto. Hun var kjempeglad. De er en husstand på ca. 12 personer. Ikke noe overflod i dette hjemmet heller.
Hjemme hos Joshua og Mary
Hva tror du Stefan tenker på?
Jeg har lenge tenkt på barna i barnehagen i Mokouiet. Flere av barna kommer fra familier som er så fattige, at de ikke er garantert nok mat hjemme. Vi besøkte to av de familiene som har det verst. Først Rastas og Elisabeth. De har 12 barn. Av de bor 5 hjemme, to går i barnehagen. Familien sover på gulvet, så det sier vel en del om situasjonen.
Familien
Elisabeth og Rastas utenfor kjøkkenet
Huset
Deretter besøkte vi Janet og mannen hennes. Han er alkoholiker og ikke snill med familien. Han selger det han finner i huset, om det så er en pose med sukker, for å få kjøpt alkohol. De har 5 barn. Et av barna går i barnehagen, en gutt født i 2004 har rømt. Ingen vet hvor han er. Begge disse familiene vil få støtte en gang per måned.
Janet og barna
Toril og Janet
Så var det dags for å reise tilbake til Nairobi. Jeg tror ikke Stefan synes det føltes som ferie, men han fikk se noen dyr. Sebra, aper, bavianer og diverse afrikanske fugler. Afrika er jo et fantastisk skue når det kommer til natur, med veldig mye å se. Trafikken må man heller ikke glemme. Sjåførene tar mange sjanser, og det er alltid en eller to ulykker på en slik tur.
Ca. 50 km vest for Nairobi har du et viewpoint (en utsiktsplass), som er veldig populær blant turistene. Da får du en utsikt som kan ta pusten fra deg. Der får man se en liten del av den 6000 km lange «Great Rift Valley», som går fra Libanon, gjennom Israel, Egypt og ned til Mosambik i Sør-øst Afrika. Vi stoppet der så Stefan fikk se og føle stedet. Det er også mange små og enkle salgsboder der som selger suvenirer.
Rift Valley
Stefan
Skjærtorsdag kjørte vi Stefan til flyplassen. Hans tur var over, og han reiste hjem med en masse nye inntrykk. Stefan var veldig takknemlig for turen, og det han fikk være med på. Vi er også takknemlige for at Stefan ville være med oss. Tusen takk for hjelpen!
Etter turen vi hadde i desember 2017, som også Daniel var med på, tok jeg familien med meg i Kibera-slummen for å vise dem hvordan folkene i Kibera hadde det.
Gåtur i Kibera
Deler av Kibera
Mye forsøpling
Daniel som også er med i styret, fikk veldig lyst til å prøve å hjelpe dem med å fjerne å søppel. I Kibera slum bor det mellom 1 – 1,2 millioner mennesker. Mengden av søppel i smugene der folk bor er enorm. Childrens Needs har samlet inn ekstra midler spesielt til dette prosjektet. Vi var i møte med noen fra Kibera som har engasjert seg i problemet. Vi ble enige om at Childrens Needs skulle betale for redskapene. Raker, spader, masker, hansker, støvler, en stor vogn for å frakte bort søppel, og mange små sekker som husstandene skal samle søppel i, og levere til de som frakter det til den lokale søppelfyllinga.
Levering av vogn og redskaper
John med nyvognen
Spesialbestilt med høye karmer
Vi ble enige om å starte i et prøveområde, med ca 400 husstander. Vi er veldig spente på resultatet. Etter at vi hadde planene klare for Kibera, hadde Toril og jeg et par rolige dager i Nairobi.
Takk kjære støttepartnere for at du er med på arbeidet i Kenya!
Først må jeg få ønske dere alle sammen et riktig godt nyttår, og takke for samarbeidet i 2017. Når jeg ser fremover på det nye året, kan jeg ikke gjøre det uten å se tilbake på det gamle. Du og jeg som har vært med på å støtte arbeidet til Childrens Needs i det første hele året, (Vi startet organisasjonen 10. juni 2016). kan glede oss over resultatet. Det er nok noen som mener at det vi gjør er lite, men det synes ikke de som mottar hjelp. Per dags dato har vi tatt ansvaret for omentrent 88 personer som får støtte hver månde. Omentrent, fordi enkelte familier har barn som får hjelp av og til. I 2017 bygget vi et hus, kjøpte senger og madrasser. Vi har reparert flere tak, slik at det ikke regner inn. Så er det skoleuniformer og bøker. Det er en utgift som de må ta selv. Selve skolen er gratis. Vi betaler så langt vi kan for skoleuniformer og bøker. Uten utdannelse forblir også neste generasjon i fattigdom.
Toril mater giraff.
For første gang på 20 år, skulle vi ha ferie i Kenya. Toril og jeg, tre barn, kjæresten til yngste sønn og to barnebarn. Juleferien kunne vi ha skrevet masse om. Safari med løver, gepard, elefanter, hyener, osv. Mange spennende opplevelser.
Krodillefarm i Nairobi
I tillegg besøkte vi giraffsenteret og krokodillefarmen i Nairobi. Jeg må være enig med mitt 13-årige barnebarn. Han sa “det å se, og besøke de vi hjelper, var det fineste med hele turen.” Jeg ble satt helt ut.
Jeg må fortelle om en av familiene vi startet å hjelpe i desember. En dame som heter Mary. (vi har enda en Mary i Dandora). Det er umulig å gjengi følelsene og opplevelsene under samtalen med henne. Hun fyller 60 i år, og hun har to barn. En gutt på 12, og en jente på 15. I tillegg har hun tatt vare på barna til hennes datter som døde. Tvillingutter på 13. og en gutt på 15 år. Hun kjemper som en løve for å berge familien.
Mary brenner og knuser kaffe for salg
Kl. 04:00 står hun opp to ganger i uken, for å gå fem kilometer, for å vaske klær hos noen rike. For jobben får hun 16 norske kroner hver gang. Fem ganger i uken går hun på søppelfyllingen, og samler en bøtte med matrester, som hun selger som grisefor. Betalingen blir 4 norske kroner, hver dag (per bøtte). Årene på søppelfyllinga har skadet flere fingre. De er blitt krokete på grunn av giftstoffene på fyllinga.
Hun har blitt påkjørt av bil to ganger, så noen dager har hun problemer med å gå. Når hun står fremoverbøyd å vasker, er det noe som skjer inne i hodet, på grunn av skaden.
Huset hun bor i er bare ille. Det trekker vann opp fra grunnen, som medfører mugg på gulvet. Får vi inn ekstra midler i år, skal vi bygge nytt hus til dem. De får 4000 kenyanske shilling per månde. Ca 310 NOK. Vi må se om vi kan justere opp støtten med 50 NOK per månde til alle.
Når vi drar til Kenya i mars, skal vi også dra nordover til Kitale. Den barnehagen som vi også er med å støtter med matpenger, har en del barn som får lite mat hjemme i helgene. Nå skal jeg undersøke å se om vi kan hjelpe noen av disse familiene. Jeg har vært i mange hus, og sett at det ligger klær og diverse overalt. Løsningen er enkel; vi kjøper et skap eller lignende, så de kan legge klærne i. Alle enkeltgavene vi får inn, kan brukes til slike ting. Gavene som kommer inn fast hver månde bruker vi til fast støtte til familier som lider brist på det meste.
Har du lyst til å bidra? Ikke vent til senere! Har du ikke mulighet til å støtte hver månde, så er det fint om du støtter av og til.
All din hjelp kommer frem!
En som er forventningsfull på hva som skjer dette året
Mvh Leif Åge
Da var denne turen ferdig, og jeg kom tilbake til Norge med en god følelse, om at vi hadde utført et bra arbeid, med din hjelp.
Denne gangen startet vi i Dandora slum. Vi har kontakt med en pastor som heter John Kariuki. Jeg har kjent han i ca 15 år. Han tok oss til to familier. Først var vi hos Rose Mary og Gasper. De bor i et blikkskur, som blir mer som en bakerovn når sola skinner på det, og kaldt igjen med en gang sola går ned. Det som slår meg når det gjelder fattige, er hvordan kan de være så glade? Rose Mary og barna, Elisabeth 4 år, Theresia 6 år, og Lusy på 12 år er kristne, og går i menigheten. Mannen sliter med alkohol, men de er glade i hverandre. og holder sammen. Skulle ønske at du kunne fått oppleve dette (og det er ikke umulig).
På turen i Dandora fikk vi servert tykk nydelig god havregrynsuppe
Så er det en familie som sliter nå. De har 15 kvm og bo på. Tre barn, på 1. 4 og 8 år. De får støtte ut desember. så får vi se.
Rose Mary
Etter noen dager i Nairobi dro Wilfred og jeg til Kitale- Bussturen var som vanlig, ca 4 timer venting i bussen før den dro avsted. Etter ca 200 meter kjørte bussen inn i siden på en bil. (ikke så vanlig). Det ble ca 12 timer med venting, stopp og lignende (fremdeles ca 45 mil) var vi framme i Kitale.
Første dag i Kitale kjørte vi ut til Mokoyuiet. Der begynte vi med å følge opp de vi støtter. Sist vi var der, var det to av enkene Fibi og Prisca, som hadde rustene og hullete takplater på deler av huset. De hadde vi fått byttet ut. Da vi reise ut til de vi støttet, hadde vi handlet en gave til de. Sukker, te, mel, olje (for å koke i). såpe, shampo, såpe for klær etc. Så var det veldig hyggelig at en av støttepartnerene ville vi skulle kjøpe tannbørster til alle, og det gjorde vi. Takk for godt forslag. Tidligere brukte de en spesiell tresort på tennene.
Så har vi denne barnehagen (forskolen). som vi også er med å støtter litt av maten de spiser. Det er barn av fattige foreldre. Noen av barna kan av og til gå en helg uten mat. Når de kommer i barnehagen får de ihvertfall et måltid den dagen. Det rekker enda ikke for mat hver dag, så vi må nok øke støtten til dem.
Det viser seg at de vi støtter står seg sterkere, og klarer seg stortsett gjennom måneden.
Disse har 14 barn og barnebarn
Vi besøkte en familie som består av 14 stykker. barn og barnebarn. Mannen har alltid vært en arbeidskar, men etter en skade kan han ikke løfte høyre arm. De bor trangt og dårlig. Det ligger bilde ute på organisasjonens facebookside. De får 5000 KSH (kenyan shilling) ca 385 NOK per månde.
Alle må delta. En ung gutt hugger ved til bruk for koking og varme
Da jeg var i Kenya denne turen, ser jeg et vers i Bibelen som passer på våre støttepartnere. Salomos ordspråk kap 3. vers 27: “Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den”. Det er utrolig hyggelig at vi fikk flere nye støttepartnere, bare den tiden mens jeg var i Kenya. Flere og flere ser hvor vanskelig de har det, og lar sitt hjerte bestemme at de må være med å hjelpe.
Når det gjelder registreringen Children Needs Kenya, så har vi fått styre. vi har vært på kontoret for registrering, og truffet en fantastisk hjelpsom ung mann. Papirene er utfylt, og de blir sannsynligvis godkjent de nærmeste dagene. Informasjon kommer både på facebook og hjemmeside.
Det er en slitsom oppgave å reise så ofte til Kenya med hjelpen vi gir. men èn ting er sikkert; jeg ville ikke byttet med noen. Takk kjære venner for støtten-
Jeg ankom Nairobi fredag den 7. april, klokka 06:00. Tok drosje til hotellet, og der satt min trofaste medhjelper Wilfred. Vi hadde en tett timeplan den dagen, med bankbesøk, planlegging av registrering av Childrens Needs Kenya, og planlegging av resten av turen.
Wilfred Nyongesa
For å jobbe i Kenya må du registrere organisasjonen. Da har du frihet til å reise rundt å hjelpe. Jeg har nesten styret klart, – vi satser på å få sendt inn registreringssøknad i juli. Vi har mange hjelpeoppgaver. Blant annet ser vi på et prosjekt i Busia, en fattig by nær grensen til Uganda. Det er snakk om å starte et hjem for foreldreløse barn. Et ektepar har sagt seg villig til å drive hjemmet. Det er mye som skal til for å komme dit. Myndighetene har krav som vi må forholde oss til, så må vi se om det kommer nok penger inn hver måned til å drifte det. Vi vet nok mer før året er omme.
Etter noen dager reiste vi til Kitale. Vi hadde friskt i minne forrige tur til Kenya i desember. Hva skal vi gjøre på denne turen? Hva er behovet? Noe vi hadde bestemt, var å kjøpe senger til alle. I dag ligger de på gulvet. Det ble bestilt senger før jeg kom til Kenya. Sengene ble kjørt ut til enkene og barna. Jeg var i Kitale og kjøpte gode 15 cm madrasser, med laken og to tykke store pledd, til hver seng. I tillegg myggnetting til alle sengene. Du vet vel at det farligste dyret i Afrika er myggen? Den tar flest liv.
Blir godt å komme fra gulvet til senga.
Når jeg blir overøst av glede og takknemmlighet, påminner jeg de om at hvis det ikke hadde vært for deg som støtter Childrens Needs, hadde jeg ikke kunnet gjort noe.
Et annet problem, er at spesielt barna er veldig underernærte. Store mager er et sikkert tegn på det. Etter samråd fra et apotek, ble det kjøpt multivitaminer til alle. De har fått tre måneders forbruk.
Det var stort å komme til enka Florence, som vi bygget hus til. Det var større. høyere og solid. På bildet ser det ikke så fint ut enda, men det er fordi det må stå å tørke en tid før det kan pusses utvendig og innvendig.
Det nye huset til Florence
Jeg ser at etter fire måneders støtte, så har de vi hjelper fått et bedre liv, og en bedre hverdag.
Så var det å ta bussen tilbake til Nairobi. En fin tur. Se på folk, naturen, og ville dyr. En del ulykker er det. Vanlig, men ikke hyggelig. Man får se at det sitter folk langs veien, for å selge grønnsaker, og diverse, for å leve av.
En dame selger sukkerrør, og diverse grønnsaker
I Nairobi fikk jeg forespørsel om å hjelpe noen i Dandora-slummen. Vi fikk hjelpe to familier der denne gang. Det er Mary (34) som har tre barn, og bor i treskur. Mannen hadde forlatt familien for ca fire år siden. Så er det Virginia (34) som ble enke for ca syv år siden. Begge lever under vanskelige forhold. De får nå støtte fra oss.
Nå er det bare å jobbe på, og planlegge for turen i juli. Biletten er kjøpt. Da er det som sagt å få registrert Childrens Needs som er en prioritert oppgave. Jeg er veldig spent på månedene fremover.
Tusen hjertelig takk for at du er med oss i denne viktige oppgave.
Nå er vi tilbake fra det som jeg føler ble en vellykket tur. Toril og jeg ankom Nairobi et døgn forsinket, etter vi ikke rakk flyet fra Amsterdam til Nairobi. Det ble en ufrivillig natt i Amsterdam. Da vi landet trygt i Nairobi ble vi møtt av vår venn John Kariuki. Turen som vi skulle ta denne gangen, var fra Nairobi til Kitale, knappe 40 mil. Å kjøre 40 mil i Kenya er ikke det samme som å kjøre 40 mil i Norge. Vi startet opp ca 08:00, å kjørte ca 30 minutter før bilen stoppet. Wilfred Nyongesa spaserte et stykke, og fant en mekaniker som ville hjelpe. Vi fikk bilen til et sted der de stod ute å skrudde. Mekanikeren fant ut at det var forgasseren, (det er jo kjent – rusk i forgasseren), han demonterte den og byttet noe (vet ikke hva). Det tok ca 1,5 time, da var alt i orden. Verksted forlanget 120kr. Ville ikke krangle på den prisen.
Da vi hadde kjørt en stund åpnet landskapet seg, det ble grønt og fint. Og ut kom et stolt vortesvin. Det så rett på oss. Ellers var det flokker med sebra og impala. Noen sjimpanser sprang over veien, flotte dyr.
Denne turen opplevde vi en trafikk som jeg aldri før har sett i Kenya. Det hadde vært en ulykke, og trafikken stod flere kilometer. Det tok ca 2 timer før det løste seg. På turen opplevde vi at en semitrailer dunket borti oss, det kunne gått riktig ille, men det endte med noen hull i bakskjermen, og en ødelagt støtfanger. Tror du det var nære på? Vi ankom Kitale ca 23:00.
Kitale med sine 110 000 har en stor mengde gatebarn. Nairobi hadde i 1997, da jeg var der første gangen, ca 50 000 gatebarn. Nå ser du nesten ingen. Når jeg gikk ut i Kitale første morgenen møtte jeg flere gategutter. Noen kjente jeg, og noen var nye. Det er trist å se at deres hjelpemiddel for å klare dagen, er å sniffe lim.
Toril og jeg ble hentet, og vi dro ut i bushen, ca 10 kilometer fra Kitale. Det er et kjent område jeg har vært i flere ganger før. Vi hadde bestemt at vi først og fremst skulle hjelpe enker på denne turen. Det fine med Afrika er at man tar vare på sine gamle foreldre. Nå er det slik at barna til noen av disse enkene dør, da blir en vanskelig situasjon verre. Hvem skal ta seg av barnene? Jo, disse enkene som lever i meget trange kår, må ta seg av sine barnebarn, og forsøke å skaffe dem mat. Hvis du har vært i disse områdene, så vet du at der er stort sett ingenting av arbeid der. Er du heldig, får du innhøstingsjobb en stund på høsten. Fast, nei. Du må stille opp om morgenen, og da får de første som stiller opp jobb den dagen, de andre for gå hjem. Lønn for en lang dag er ca 10 norske kroner. NAV finnes ikke. Du må lete for å finne noe å spise, banan, ting som vokser som kan spises, eller hvis den lokale menigheten har noe ris eller bønner å gi bort.
Wilfred kjenner området og situasjonen rundt det. Den første enken vi kom til bodde i et hus som var noe av det dårligste jeg har sett. Taket var bare hull. Det var ingen ordentlige kokemuligheter for henne. Jeg sa vi måtte få pris på et nytt tak, ferdig lagt. Håndverkeren, som var å så på taket, sa at hvis han begynte å røre med taket, ville huset bryte sammen. Stokkene var oppspist av termitter og råttent. Jeg fikk en pris på å bygge et nytt hus til enka. Huset bygges av kumøkk blandet med en spesiell jordsort, og platetak. Med arbeidet kom det på drøyt 5000 norske kroner. Det ble bestemt at vi bygger. For at den første enka skulle få litt ordning på det hun trengte, gav vi hente 5000 kenya shilling, ca 425 norske kroner i startkapital. Så får hun 4000 ksh, 340 nok per måned. Tror du hun ble takknemlig?
Alle enkene som vi startet å hjelpe denne gangen hadde barn å ta seg av, men enke nummer 2 som vi besøkte, var bare 26 år og hadde to barn. Vi kom til hennes hus, og hun hadde ingen anelse om at vi kom. Hun stod der med en gutt på to måneder, og en jente på to år. Mannen hennes hadde dødd for ca 8 dager siden, og var begravet to dager før vi kom. Personlig tror jeg hun hadde hatt et stort problem med å klare seg. Hun fikk også støtte kontant pluss månedstøtte.
Noe som var felles for nesten alle enkene var at de lå rett på jordgulvet på et pledd. Prøv å legg deg på gulvet for å sove – ikke godt.
Når jeg drar ned i begynnelsen av april 2017 skal jeg se om jeg får mulighet til å kjøpe etasjesenger med madrass og pledd, og et myggnett. Prisen per sett er ca 900 nok.
Vi støtter også en type forskole med 28 barn, med matpenger.
Tusen takk for månedstøtten, og støtten du har bidratt med i 2016. Du ser at du er med og utgjør en forskjell.
Til slutt må jeg få si at jeg er glad for å ha deg med på laget. Sammen klarer vi å forandre livet til mange. Ønsker deg og dine et velsignet nytt år.
Vi er en forening som fortrinnsvis jobber for å hjelpe enker og barn i Afrika og Midtøsten som har det meget vanskelig. Foreningen startet juni 2016, men jeg har vært med i lignende arbeid i ca 17 år. Det er vanskelig å se disse fattige ikke ha nok mat, og noen har ikke tilgang til rent vann. Vi må hjelpe! Vi vil satse på hjelp til selvhjelp. Det kan være startkapital til en symaskin og tilbehør, og husdyr som kan gi inntekt til familien. I noen land er skolen gratis, men skoleuniformen må betales selv. I andre land må skolebøkene betales selv. Begge delene er umulig om du ikke har penger. Det er noen eksempler på hva vi kan hjelpe med. Erfaringringsvis er det å skaffe vann ved å grave brønner en del av vårt arbeid. Vær så snill og kontakt meg om det er noe du lurer på.
Vårt arbeid er basert på frivillige gaver. La ditt hjerte være med å vise om du skal støtte fast hver månde eller vil gi enkle gaver. Vi er veldig takknemlig for din støtte.
wwww.childrensneeds.no 