Tur til Kenya, mars/april 2018

Jeg har nå lagt ut mye av arbeidet vårt på Facebook. Dette jeg skriver her, er mest til de som ikke har det.

Vi kom hjem fra turen 5. april. Jeg har en veldig god følelse, og synes vi er kommet nær de menneskene vi jobber med. (Har lyst til å tro at det har med tillitt å gjøre).

Vi kom til Nairobi sent søndag 25. mars. Wilfred Nyongesa stod klar på flyplassen for å ta imot oss. (kjentes trygt og godt).

Etter avtale med John Kariuki, var vi noen dager i Dandora for å hilse på noen venner, og følge opp arbeidet der.  Det var stor glede da vi kom. Toril hadde pakket ned klær på forhånd til den enkelte familie. De meste av klærne vi har fått, er gitt av Franza og Hammer, som er klesbutikker i Mosjøen. Vi er veldig takknemlige for den store gaven. Man blir glad når man hører at hjelpen de får utgjør en forskjell.  Fint å se at en pose eller to med klær kan gjøre noen så glad.

Jeg, Leif-Åge, hadde med meg vaffeljern, gitt av Power, i Mosjøen. Da ble det steking av vafler, og vi koset oss masse.

Vi var også på en skole i Dandora, som drives av noen som er veldig engasjerte for barna. De får statsstøtte, men mye er frivillig arbeid. Lærerne får ikke betalt, slik som på skolene i resten av landet. Lønna er lav, men lærerne føler et spesielt ansvar for disse barna.

Vi besøkte Mercyline, og så til hva som hadde hendt siden januar. Støtten hadde gitt familien en stabil matsituasjon, og hun viser stor glede og tilfredshet over dette. Før hadde de flere senger uten madrasser. Vi bestilte to køyesenger, pluss madrasser til alle sengene, og to klesskap.

Så var vi hos Virginia, en enke som har en jente, og tre gutter. Hun har et veldig enkelt hus, ikke sengeplass til alle. Toalettet var i elendig forfatning. Katastrofalt. Råttent tregulv og forfallent. (Det er barn som har druknet i slike do før).

Det ble satt i gang strakstiltak. John Kariuki fikk tak i et firma til å bygge nytt. Gulvet ble av betong, pluss et ekstra rom for vaske seg i. Da vi kom tilbake fra Kitale var alt ferdig – fantastisk. Mange glade unge gutter fikk være med på jobben, ved å bære sand og diverse.

Da vi kjørte fra Dandora til Nairobi, kjørte vi gjennom et område der jeg normalt ikke ville gått, på grunn av mye gjengkriminalitet. Det var varmt, så jeg satt med bilvinduet oppe. (det skal man ikke gjøre der). Plutselig var det noen som slo hardt i bilens høyre side. Jeg lente meg over på høyre side, og da hadde jeg plutselig overkroppen til en mann inne på min side, som tok telefonen min. Jeg rev av meg beltet, og sprang etter han. Jeg nådde han selvfølgelige ikke igjen. Det var kjempedumt. Alt av bilder, eposter og alle kontakter forsvant. Huff. Vi måtte anmelde det, og kjøpe ny telefon. Deretter måtte vi ta mange nye bilder.

På torsdag var vi på flyplassen og hentet Stefan Ahlgren. Han og kona Eva-Lott er med å støtter Childrens Needs. Han ville gjerne se hvordan vi arbeider.

Vi startet mot Kitale fredag morgen. Turen gikk greit, men Stefan på sin første tur til Kenya, fikk mange inntrykk.  Vi kom til hotellet i Kitale og sjekket inn. Vi ble ført ned i en kjeller med mye mugglukt. Vel inne på rommet pakket vi ut litt klær. Så plutselig hørte vi skarpe høye lyder. (veldig høye). Jeg lette gjennom rommet og badet med lykt uten å finne noe. Jeg hentet en hyggelig ung mann fra resepsjonen. Han fant fort ut at lyden kom fra senga. Han prøvde med forskjellige knep for å få dyret ut, men det gikk ikke så bra. Så var det bare å vente i håp om at det ville komme fram. Til slutt kom det, men da var det livet slutt.  Av forskjellige årsaker byttet vi hotell dagen etter.

Wilfred kom å hentet  oss, for vi hadde planlagt å besøke de vi støtter i bushen. Florence, Janet, Fibi og Prisca var ikke hjemme, men Josefine var heldigvis hjemme. Hun som ikke smilte i begynnelsen var nå veldig glad, og viser stor takknemlighet for støtten hun får. Livet har blitt så mye bedre. Senger og madrasser har vi kjøpt tidligere, så nå sover de godt.

På slutten av dagen besøkte vi Joshua og Mary. Mary møter oss som om hun hadde vunnet i lotto. Hun var kjempeglad. De er en husstand på ca. 12 personer. Ikke noe overflod i dette hjemmet heller.

Jeg har lenge tenkt på barna i barnehagen i Mokouiet. Flere av barna kommer fra familier som er så fattige, at de ikke er garantert nok mat hjemme. Vi besøkte to av de familiene som har det verst. Først Rastas og Elisabeth. De har 12 barn. Av de bor 5 hjemme, to går i barnehagen. Familien sover på gulvet, så det sier vel en del om situasjonen.

Deretter besøkte vi Janet og mannen hennes. Han er alkoholiker og ikke snill med familien. Han selger det han finner i huset, om det så er en pose med sukker, for å få kjøpt alkohol. De har 5 barn. Et av barna går i barnehagen, en gutt født i 2004 har rømt. Ingen vet hvor han er. Begge disse familiene vil få støtte en gang per måned.

Så var det dags for å reise tilbake til Nairobi. Jeg tror ikke Stefan synes det føltes som ferie, men han fikk se noen dyr. Sebra, aper, bavianer og diverse afrikanske fugler. Afrika er jo et fantastisk skue når det kommer til natur, med veldig mye å se. Trafikken må man heller ikke glemme. Sjåførene tar mange sjanser, og det er alltid en eller to ulykker på en slik tur.

Ca. 50 km vest for Nairobi har du et viewpoint (en utsiktsplass), som er veldig populær blant turistene. Da får du en utsikt som kan ta pusten fra deg. Der får man se en liten del av den 6000 km lange «Great Rift Valley», som går fra Libanon, gjennom Israel, Egypt og ned til Mosambik i Sør-øst Afrika. Vi stoppet der så Stefan fikk se og føle stedet. Det er også mange små og enkle salgsboder der som selger suvenirer.

Skjærtorsdag kjørte vi Stefan til flyplassen. Hans tur var over, og han reiste hjem med en masse nye inntrykk. Stefan var veldig takknemlig for turen, og det han fikk være med på. Vi er også takknemlige for at Stefan ville være med oss. Tusen takk for hjelpen!

Etter turen vi hadde i desember 2017, som også Daniel var med på, tok jeg familien med meg i Kibera-slummen for å vise dem hvordan folkene i Kibera hadde det.

Daniel som også er med i styret, fikk veldig lyst til å prøve å hjelpe dem med å fjerne å søppel. I Kibera slum bor det mellom 1 – 1,2 millioner mennesker. Mengden av søppel i smugene der folk bor er enorm. Childrens Needs har samlet inn ekstra midler spesielt til dette prosjektet. Vi var i møte med noen fra Kibera som har engasjert seg i problemet. Vi ble enige om at Childrens Needs skulle betale for redskapene. Raker, spader, masker, hansker, støvler, en stor vogn for å frakte bort søppel, og mange små sekker som husstandene skal samle søppel i, og levere til de som frakter det til den lokale søppelfyllinga.

Vi ble enige om å starte i et prøveområde, med ca 400 husstander. Vi er veldig spente på resultatet. Etter at vi hadde planene klare for Kibera, hadde Toril og jeg et par rolige dager i Nairobi.

Takk kjære støttepartnere for at du er med på arbeidet i Kenya!

– Leif-Åge